Avbryte utveksling

  • postet: 24.09.2013 / klokken: 06:40 / kategori: Utveksling
_____________________________________________________________________________________________________________________________________________

Hei! Dette var ikke en overskrift jeg hadde ønsket å bruke dette året, men nå gjør jeg det, og det er bare 2 uker siden jeg ankom El Paso. I løpet av de to ukene har det skjedd alt for mye. Ingenting har vært som jeg så for meg når jeg valgte å dra på utveksling. Jeg kan med hånda på hjertet si at det har vært de to vanskeligste ukene i løpet av mitt 17 1/2 år gamle liv. Jeg mistrivdes fra dag en, og det å ikke ha noen rundt meg som jeg kan sette meg ned og være meg selv hundre prosent med, er vanskeligere en man tror. Jeg kom til en familie hvor jeg brukte første natt til å ligge og gråte og fryse på en solseng. Dette knuste meg psykisk. Et skikkelig slag i bakken, det var starten på det året som skulle bli det beste i mitt liv. Så lenge har jeg gledet meg til dette, å oppleve en amerikansk kultur, få nye venner og oppleve nye ting. 

Det eneste som har holdt mål, var den delen der jeg har opplevd nye ting. Jeg har opplevd at man ikke kan stole på alle, jeg har opplevd en amerikansk kultur sterkt influert av mexicanere. Nærmere 80% på skolen min er hispanere. Jeg er ikke rasistisk, men jeg ønsket å komme til noe typisk amerikansk, der hvor folk er åpne og inkluderende. Jeg er fullt klar over at USA er et flerkulturelt land, men å være nødt til å gå på skolen hvor folk snakker spansk hver dag, det er ikke lett å slenge seg med i samtalen. Jeg var klar over at venner ikke kommer etter første dag, men det har fått meg til å innse hvor glad jeg er i- og hvor avhengig jeg er av vennene mine. 

Når jeg kommer hjem vil alt være annerledes, de fleste vennene mine er på utveksling, jobben er satt på pause til neste sommer og skolen er vanskeligere. Men jeg har tenkt å fokusere på skolen dette året, henger tross alt en måned etter alle andre. Men tar det heller igjen på morsmålet mitt, enn alt for vankelige fag på et fremmed språk. Henger jo 3 uker bak her også.

Det er utrolig mange ting som har fått meg til å ta denne avgjørelsen, og hver gang jeg tar det opp med noen, ber de meg om å prøve litt til, og litt til. Jeg har fått nok. Jeg har gått rundt her alene i to uker med oppturer og nedturer jeg aldri har opplevd maken til. I det ene øyeblikket gleder jeg meg til i morgen og hva som skal skje, i det andre vil jeg bare legge meg ned og våkne opp i Norge, og glemme alt dette. I nåtid er jeg vel midt på treet. Jeg skulle gjerne vært her og opplevd alt dette stedet og familien har å by på, men samtidig vet jeg at det kommer til å ødelegge meg helt å gå slik i så lite som to uker til. 

Selv om det har vært et negativt opphold, så har jeg lært mye. Jeg har lært at jeg aldri kommer til å finne en medre mamma enn den jeg har hjemme. Jeg har tatt henne for gitt i så mange år, men disse to ukene har det virkelig gått opp for meg hvor hjelpesløs jeg er uten henne. Ikke fordi jeg trenger noen som tar av bordet for meg og vasker klærne mine, men fordi jeg trenger noen som alltid er der for meg. Hun gir så uendelig mye kjærlighet, som jeg er så utrolig avhenig av. 

Pappa har daglig sendt meg meldinger og lurer på hvordan det går. Det er slike små ting som betyr utrolig mye når man føler seg så alene. Jeg savner å komme på besøk og få servert herremåltid etter herremåltid, finnes ikke bedre kokk. Pappa tar alltid affære og ordner opp om noe er galt. Jeg kan komme dit om jeg trenger hjelp. 

Alle vennene mine har jeg kjent utrolig lenge. Martine og jeg har vært bestevenner siden barnehagen. Jeg har aldri trengt å anstrenge meg for å være med venner. Jeg kan alltid være 100% meg selv og kan komme uanmeldt på besøk med scooteren og bli tatt imot med åpne armer. 

Jeg har aldri før visst hva det ville si å grue seg til å dra på skolen. Grue seg til å stå opp og starte dagen. Jeg har fått nok av dette, og klarer ikke å ha det slik i ti måneder. Alle sier at jeg må gi det mer tid, men jeg klarer ikke. Alt som har skjedd har brutt meg ned. Alle sier man legger på seg av å være på utveksling her, men ikke i mitt tilfelle. Jeg har gått ned noen kilo, og merker at all motivasjon er borte. Jeg klarer ikke ti måneder til med dette. Jeg ser ikke noe lys i tunellen. 

Det eneste jeg har ventet på i to uker, er at noen skal fortelle meg at det er greit å reise hjem. At det ikke er noen skam å dra hjem fra utveklsing, og at ingen vil dømme meg når jeg kommer hjem. Jeg har prøvd, vært maks uheldig, og funnet ut at dette ikke var noe for meg, hvertfall ikke nå. Jeg reiser hjem en erfaring rikere.

Skriv en ny kommentar

hits